Everything looks perfect from far away...

Jepp. Skolen har overtatt hverdagen min fullstendig. Har ikke hatt tid til noe som helst jeg.
Lange dager, mye lesing og oppgaveskriving fører til en utslitt peewee.
Men sånn er det jo bare med den saken.
Jeg holder fremdeles ut.

Tenker å gjøre så mye som mulig nå før høstmørket erobrer hverdagen.
 Kjenner meg selv så godt, at jeg vet det vil bli vanskeligere å følge skole og arbeid nå som vinteren nærmer seg.
Defor bestemte jeg meg for å prøve å gjøre ferdig så mye som mulig nå tidlig i høst.
Derfor - lite oppdateringer.

Så - skolen går greit. Henger hvertfall med i svingene og det er bra.
Ritalinen har vært en fantastisk hjelp, og jeg klarer for første gang å sitte stille uten å ødelegge en forelesning. Får til og med med meg innholdet til en forandring. Det er herlig. Helt ubeskrrivelig faktisk.
Jeg har sene seminarer så merker at virkningen av ritalinen avtar utover dagen, og energinivået kryper tilbake. Så det er en utfordring, men tar den på strak arm. Er ikke langt på nær så ukonsentrert som før jeg begynte på medisinene.

Har hatt lite bivirkninger, sluppet billig unna. Rart, men de fleste som går på ritalin får søvnvansker og mindre matlyst.
For meg var det helt motsatt. Jeg sover som en stein (for første gang i mitt 23 årige liv)
Og jeg har matlyst som 4 hester (til min store fortvilelse)
Men, tross vektoppgang og flodhestfølelse så er virkningen av medisinene verdt det!!!!!
Eneste bivirkningen er at jeg rister (merkelig - men det er kun hendene da)
Så jeg kan jo ikke annet enn å være fornøyd.

Dosen har vært uforandret nå 1mnd. Skal til legen på tirsdag og se om den evt må justeres eller om det vil føre til verre skjelvinger.

Det var det positive anyway....

Humøret er sinnsykt ustabilt om dagen, og tror at eneste grunnen til at jeg holder meg oppe er grunnet ritalinen! Impulskontrallen er så sykt mye bedre enn før. Thank God!!
Er depressiv annen hver dag, så det går opp og ned. Litt vanskelig å forholde seg til kjenner jeg.
Men jeg vil ikke legges inn på tvang igjen. Kjemper alt jeg kan for å klare dette.
Og hvis det noen sinne skulle bli aktuelt med innleggelse igjen så skal det være friillig - på mine primisser.
Hater tvangsparagrafen. Den suger og jeg mister all kontroll. Blæh.
Så jeg kjemper som vanlig videre, tøffe hverdagen.

Keep holding on. !!!

YESS. Back on track i virkeligheten igjen. Ferien var godt, bedre, og kunne for all del vært lenger.
Tilastandene hjemme var uforandret, og jeg lengter bort - igjen.
Men det er ok.

Medisinene gjør stadige underverker, og holder fortsatt på med opptrapping.
Jeg ser verden med nye øyne på veldig mange måter, men fremdeles er det en lang vei igjen.
Likevel - jeg er i gang - og på vei.

Overraskelsene har stått i kø i sommer - til glede og fortvilelse.
Det kjipe er utenfor min makt, og jeg kan ikke gjøre noe fra eller til. Her er det skjebnen som avgjør, og uansett hvor vanskelig jeg synes det er å bare stå å se på - er det faktisk den eneste jeg kan gjøre.
Igjen er dette kanskje også greit i og med at Jeg faktisk ikke kan redde hele verden til alle døgnets tider. Det er ikke slik det fungerer. Faktisk. Og slik forblir fortvilelsen som den er.

Men gledene, på den andre siden, har vært fantastiske.
Har stort sett levd adskilt fra virkeligheten i lang tid, isolert meg fra alt og alle.
Så gledene var et dytt i ryggen - og en påminnelse om at jeg lever som den jeg er.
Uavhengig av hva alle andre mener og tror.
Jeg er meg - og stolt av det.
 Av og til hvertfall.

Dette innlegget ble litt uklart, men sånn får det være.
Liker det - og hater det - på en og samme tid.

Det gjenstår riktignok bare å se...
Tatt min aller første pille nå, og er spent på om dette vil vise seg å virke(!)
Skepsisen er meget godt representert fra min side, men hva har jeg vel å tape.
10- dagers opptrappingsplan, og forhåpentligv is slipper jeg billig unna med bivirkninger og diverse.
Venlafaxinen som jeg har gått på i lang tid gav helt sinnsyke bivirkninger til å begynne med, samtidig som jeg får abstinenser dersom jeg glemmer å ta dem. Hvilket betyr at jeg faktisk husker å ta dem hver dag(!)

Tilbake til ritalinen...
Har som sagt ikke store forventninger til medisinene, rett og slett fordi jeg har blitt så skuffet før når andri medisiner ikke har virket. Derfor kan jeg heller bli positivt overrasket dersom de gir gode resultater.
Spesialistene mener jeg med stor sannsynlighet kommer til å få god nytte av ritalinen, særlig med tanke på hyperaktivitet/urolighet og tanke-kaos. Så jeg er spent.

Reiser på ferie neste uke, så da blir jeg sannsynligvis borte i 2 uker fra blogg, men ikke vær redd.....
Jeg kommer tilbake (!!)
Fredag skal jeg hente ut schlengen-avtale beviset (eller hva det nå heter) som gjør at en kan reise til utlandet med såkalte "narkotikum".

Baksiden, JA, det er alltid en bakside,
er at jeg ikke får kjøre bil... hvertfall ikke på en stund, da kroppen må vende seg til medisinene...
Varselstrekanter er noe dritt....
Men, that`s life!

Kryss fingrene for at Ritalinen vil by på nye muligheter og et roligere liv for meg (og de rundt)

Gode ord
Varme ord
Bekreftende 
- uten mangler

Støttende ord
Veiledende ord
Omsorgsfulle
- uten baktanker

Treffende ord
Store ord
Nødvendige
- uten skam

Betydningsfulle ord
Håpefulle ord
- Meningsløse
Uten handling

NB!!  Frustrasjons-utløp....


For et par uker siden var jeg overbevist om at verden var i konspirasjon MOT meg. Jeg hadde 4 avtaler den uken, avtaler med de ulike instansene som "behandler" meg. Samtlige avtaler ble "glemt" og jeg satt igjen med en stor tung klump... Spørsmålene surret rundt i hodet mitt. Hvem? Hva? Hvorfor?
Frustrasjonen kom, men av en eller annen grunn klarte jeg ikke bli hverken lei meg eller sinna på noen andre enn meg selv. For selvfølgelig måtte det jo være meg det var noe galt med. Slik som det alltid er. Ergo konkluderte jeg ganske raskt med at jeg måtte ha gjort noe, eller så var det bare andre VIKTIGE ting som var kommet i veien.
Forståelig nok - ettersom jeg ikke er så veldig viktig.
(Nå skal det nevnes at jeg har en fortid med kun brutte relasjoner, så følelsen av uviktighet regjerer sterkt i meg)

Sånn hver for seg ville jo ikke disse enkelthendelsene skapt så mye trøbbel, alle er vi mennesker, og jeg forventer ikke det perfekte fra noen av behandlerene mine. Men samme uke ble litt for mye for meg.
Etter å ha pratet ut med de ulike om dette, ser jeg jo at dt bare var "max uflaks" og selvfølgelig "menneskelighet" som gjorde at ting ble som det ble. Likevel støtter slike hendelser oppom min grunnleggende følelse av verdiløshet, og bekrefter det jeg allerede tror og tenker.

Følelser er noe jeg er dårlig på, og jeg gråter sjelden eller aldri.
Holder det meste inne i meg, fordi jeg er så avhengig av den muren jeg har brukt mine 23 år på å bygge opp.
Realiteten er at i min livssituasjon, slik som den er per i dag, ville jeg ikke overlevd uten muren. Jeg er avhengig av den for å kjempe meg gjennom hverdagen.

I dag oppstod enda en misforståelse, og timen hos psykologen ble mer eller mindre borte. Det hele endte med at jeg fikk 15 min hos psykologen. 15 meningsløse minutter. Jeg hadde koblet helt ut, og var ikke mottakelig for noenting. Det eneste jeg tenkte var alle gode ting er.... hm.... historien gjentar seg..... Det må være skjebnen....
Igjen ble jeg sint på meg selv, for hadde jeg bare kommet tidsnok. Hadde jeg ikke vært 5 minutter for sen. Men en stemme i hodet mitt overbeviste meg om at jeg ville blitt glemt uansett.
Er det overhodet ingen ting som skal gå min vei om dagen???

Jeg hadde så lyst til å gråte da jeg kom ut derfra, men tårene ville ikke komme. Jeg ville skrike, men fikk ikke fram et ord. Jeg vil slå i veggen, eller sparke i veggen, men kroppen ville ikke høre.
Jeg vet ikke jeg, det ble bare fullstendig kaos i dag.
Og jeg orker ikke mer av kaoset.
Jg er lei av alt, og ingenting - og mest av alt Meg Selv.

Teksten er fantastisk, og jeg vil gi deg denne sangen Marilyn....
Tenker på deg vennen<3

---

Jo Dee Messina - It gets getter

---

Gikk vel for så vidt ikke helt slik jeg trodde den skulle gå....
Var forberedt på å starte med medisiner i dag, men slik gikk det altså ikke.
Ritalinen står klar - men så var det visse forhåndsregler som måtte tas i tillegg..
Blir sendt til sykehuset for å ta blodprøver + EKG først, og så måtte jeg fylle ut enda flere teite spørreskjemaer...
Tror jeg har fylt ut om lag 30 stk av dem siden jul jeg....Og igjen får jeg beskjed om å smøre meg med tolmodighet - for ting tar tid. Hadde jeg bare fått utdelt tolmodighet så.... Men, akk, jeg får ikke gjort noe fra eller til.


Sånn ellers er ikke formen noe særlig.
B12 sprøytene er jeg endelig ferdig med, men både stoffskiftet og anemien vil ta tid.
Igjen dette med tolmodighet ja....
Sover mye, og orker lite. Stort sett det min hverdag består av om dagen. Rart å ligge halve dagen og likevel være sliten. Kroppen er disconnected fra hodet -  for det går på høygir som vanlig. Noe som er ganske frustrerende når kroppen nekter å bevege seg. Så det blir mye tankesurr om dagen, desverre i negativ retning. Er det ikke det ene, så er det det andre... det tar aldri slutt....